Kreftbløffen

Foto: Forskeren demonstrerer hvordan forskning styrker nakkemusklene. Bildet er sannsynligvis tuklet med.– Når ble det forbudt for kreftforskere å praktisere skjønnlitteratur? spør opprørt kreftforsker (44). – Når ens diktning blir belønnet med 70 millioner i forskningsstipend! svarer dypt rystet statsministersøster (noenogførti?).

Vagbladet klarifiserer: Dette er Saken: I gårsdagens eller forrigårs utgave av en eller annen avis, kom det frem at en norsk kreftforsker i all hemmelighet hadde publisert en litt tørr novelle i det internasjonale medisinske tidsskriftet the Lancet. Enkelte av denne publikasjonens mer utrente lesere kunne nok ha blitt forledet til å tro at forfatteren (evt. den narrative instans) hadde snublet over en billig kur for hode- og halskreft. Men den gang ei: Novellens statistikker viste seg å være like oppdiktede som dens protagonister. I sakens anledning har Vagbladet gjennomført en ringerunde til et representativt utvalg norske intellektuelle (fort gjort, for øvrig) for å få deres syn på saken, her presentert i noe forkortet form: Thomas Hylland Eriksen: – Midt i all denne informasjonsoverfloden og tidsklemma er det nok forståelig at mange ikke lenger er istand til å skille mellom fikskjon og virkelighet. Men som kommentar til vår kulturs higen etter enkle løsninger på komplekse problemer, er denne novellen infamt betimelig. Dag Hessen: – Envher biolog vet selvfølgelig at ethvert menneske, i all sin gjøren og laden, i siste instans adlyder et simpelt imperativ: genenes krav om selvreplikasjon. Så hvorfor publisere en ærlig talt klønete debut-novelle i en medisinsk bibel og ikke et obskurt litterært tidsskrift? Fordi det medfører penger og berømmelse og mangedobler genenes sjanse til å videreføre seg på misunnelsesverdig vis. Jeg klandrer ham ikke. Petter Normann Waage/Jahn Otto Johansen: – At halstabletter forhindrer kreft, stemmer neppe. Når det er sagt, vil jeg ta til motmæle mot den noe overilte påstand om at dette utgjør historiens verste forskningsskandale. I verste fall vil 12-15 mennesker dø av sukkersjokk etter å ha fulgt denne novellens anbefalinger. Manhattan-prosjektet mottok langt større stipendiater, og det la to millionbyer i grus. Og hva var Sovjetunionen om ikke et eneste gigantisk forskningsprosjekt? Man måste jamföra. Hans Fredrik Dahl: – Ja, altså, her befinner vi oss i en situasjon hvor det sås tvil om selve kildematerialet, så da melder jeg pass. Nina Woyzheck (eller hva faen): – Det er noe sjarmerende provinsielt over denne norske debatt, om du skjønne? Ja, norsk bidrag til menneskehets ve og vel er like enkel som de er elegant: Binders, ostehøvel, fuglebrett! Og der ble vi endelig satt på kreftforskningskart, liksom: Halstabletter mot halskreft. Så genialt! Why didn’t we think of it!? Og så viste seg det bare å være mere norsk folklore? Vi vil, vi vil!
­
Dag Solstad: – Eh.. jo.. altså.. nå.. vil jeg jo ikke akkurat.. eh.. jo.. men.. jo.. eh.. er den.. eh.. er..eh.. eh.. er den oversatt til norsk, altså, eller? Prins Haakon Magnus: – Jeg stiller meg helhjertet bak den unisone fordømmelsen av denne forskerens uortodokse fremgangsmåter! Så fremt ikke forskeren er innvandrer, homoseksuell, fattig, adoptert, stoffavhengig, tilbakestående eller kvinne! Kjetil Rollness: – Jeg har nok alltid lest 8the Lancet8 med en viss, skal vi si, 8ironisk distanse8. Jeg ser det jo på hyllene i Narvesen-kioskene, midt inne blant publikasjoner som 8Guns & Ammo8, 8Tackle8, 8Knifes & Stuff8, og lignende. Fraværet av nakne kvinner på omslaget, signaliserer i seg selv en grad av pretensiøsitet som vi godt kan klare oss uten. (sic! Gjelder hele artikkelen, inkludert de mystiske åttetallene).

Flattr this!