Don’t cry for me Løvebakken

Foto: Denne avgåtte statsråden fikk aldri noen ny jobb, enda han aldri lot telefonen ringe mer enn én gang.17. oktober i fjor var det bråstopp. De tidligere så engasjerte, utadvendte og kunnskapsrike statsrådene Valgerd Svarstad Haugland og Kristin Clemet ble redusert til anonyme, usikre og gråtende løsgjengere. En liten artikkel i Aftenposten hjelper litt, men også vi i Vagbladet føler et ansvar.

Bare tomt – Hva jeg skal gjøre nå? Nei, si det… Valgerd blir stille. Hun plukker den siste smulen av det påspanderte wienerbrødet opp fra duken med en nervøs håndbevegelse og ser en embedsmann passere med dokumentmappe og glassklart blikk på fortauet utenfor. Aner vi et savn, en misunnelse i blikket? Det blir stille lenge. Så tar Kristin Clemet ordet: – Det hadde jo vært fint å kunne bry seg om noe. På en eller annen måte. Fortsette engasjementet. Det er jo veldig spesielt å være statsråd. Vi reiser sammen, spiser middag sammen, diskuterer ting som opptar oss og… – Litt som hundretusenvis av norske ekteskap, med andre ord? – Nei, dette er noe annet. Vi formet Norges fremtid. Vi staket ut kursen og trådte på rød fløyel. Men nå… nå er det bare stille, sier Clemet. Så blir det stille igjen. Mye stillhet nå – Bare det at en journalist kan bruke setningen «så blir det stille» i en artikkel som dette sier alt om den brutale omstillingen jeg måtte gjennom, sier Haugland. – Tidligere var det aldri så stille som nå. Så blir det pinadø stille enda en gang, og journalisten stryker på dør for å få reparert høreapparatet sitt. Relaterte saker: Bråstopp for aktive statsråder (Aftenposten 22.01.06)

Flattr this!

Emneord: , , ,